Hvil i fred Bell

Dagen etter jeg dro til Australia i juli fikk mor og far en søt liten schaefer-valp. Jeg var oppe og hilste på den lille krabaten før jeg dro avgårde. Når jeg kom hjem var den bittelille valpen blitt riktig så stor, som schaeferhunder ofte blir. Å ha en valp som er rundt 7 måneder gammel er jo ganske mye arbeid da de fortsatt er litt viltre. Dette er noe jeg til tider har irritert meg over, men samtidig har jeg jo blitt veldig glad i krabaten som kommer med en leke eller et av tyggebena sine og vil du skal leke med ham og holde så han kan sitte og tygge. Han var også utrolig glad i kontakt og hoppet på deg og slikket deg når du koste med ham.

Som dere sikkert skjønner er ikke denne lille krabaten, som het Bell, blandt oss lenger. Han ble klemt stygt i en ulykke igår. Vi dro rett til dyrlegen og tok masse røntgen, men ingenting var brukket. Så vi håpet på det beste, selv om han ikke kunne stå på bakbena, kanskje det var en klemskade som gikk over.Jeg lå oppe med Bell i hele natt, og idag tidlig dro mor og far nok en gang til dyrlegen med ham, han var så dårlig i pusten. Etter jeg hadde fått meg et par timer søvn dro jeg ned til dyrlegen og avløste mor og far som satt og passet på Bell. Han fikk væske intravenøst da han ikke ville drikke og hadde feber. Etter dette tok jeg ham med hjem og vi la ham på en god myk madrass i stuen. Ikke lenge etter ble det forverring i formen og nærmere 20.00 tok Bell sitt siste åndedrag mens Bernt og jeg passet på ham.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle bli så lei meg, men jeg syns det er forderdelig trist. Jeg savner hunden som stjal tøyet mitt fra tørkestativet og ville jeg skulle leke med ham for å få det tilbake, eller stjal ovnshansken fra vedbaksten. Mitt eneste håp er at han ikke led for mye etter ulykken. Vi får se tilbake og tenke på de morsomme stundene vi fikk med denne firbente vennen før vi mistet ham så altfor tidlig!